La oss tenke oss at kjærligheten er et hus, et hus med mange rom? Kanskje, men når noen skriver kjærlighetens hus, så høres det ut som et bordell, et horehus, spesielt hvis det har mange rom.

Det er ikke et vanlig hus, man kan ikke gå på visning for å kjøpe et nytt et, eller selge det du har. Akkurat denne type hus, er et sånt hus som vokser og forandrer seg hele tiden.

Hvis vi tar for oss hvert rom, kan vi begynne med kjærlighet for familie, venner og medmennesker: Kjærlighet for venner høres veldig homsete ut, men hvis du tenker over det, så trenger du ikke tenke i det hele tatt:

Hvis du har en veldig god venn, en som holder med deg gjennom tykt og tynt, ville du blitt veldig trist hvis noe skjedde med den personen. La oss ikke kaste bort noe tid, da begynner vi.

Kjærlighet for venner, familie og medmennesker: Rommet er svart, det er ganske mørkt men rundt om kring i rommet er det en del lyspunkter. Du går nærmere, og du finner ut at i hvert eneste lille lyspunkt, er det et bilde av en person som betyr noe spesielt for deg, når du ser på bildet er det som om den personen er i rommet med deg.

Du snur deg rundt, og i midten av rommet står det en vase proppfull av friske liljer, så hvite som snøen på toppen av det høyeste fjell. Du går nærmere, og du legger merke til at vasen ikke er i kontakt med noen flate. Den svever rundt i løse luften. Du lukter på blomstene og plutselig befinner du deg på en frodig blomstereng på en vakker vårdag, du prøver å plukke en blomst, du detter, og befinner deg tilbake i rommet igjen.

Du ser opp i taket og ser ikke noe tak. Himmelen er blå, med snøhvite bommulsliknende skyer. Du ser ned og du står med blomster til anklene.

Spesiell kjærlighet: Du stiger inn i rommet og med ett du setter foten din innenfor døra føler du deg lett , som om du svever, rommet er rødt og det er puter over alt. Du kan lukte parfyme, ikke sånn som svette arabere som har dynket seg i parfyme, jeg tenker på godt luktende parfyme i akkurat så stor mengde at du så vidt kan lukte det. Det er ikke bare parfyme, det er en person, du føler deg ør i hele kroppen. Det er som om den personen er en del av deg.

Du kan høre musikk, og i det du hører musikken så får du et smil om munnen, samtidig som du føler deg varm innvendig.

Du føler deg tyngre, du ser en seng helt innerst i hjørnet, du er sliten og du legger deg ned. Sengen er myk og god, du sovner med en gang, og du har bare en person i tankene. Du faller, du lander på et kaldt hardt og vått steingulv, u kan høre de fordømtes skrik. Du greier ikke å reise deg, du har havnet på kjærlighetens tunge bakside.

Du tenker: jeg er ikke verdt noe, jeg er ingen, jeg har ingen venner, ingen som bryr seg om meg, de bare kjefter og skriker på meg. Akkurat når du har nådd bunnen, er det noe som drar deg opp, du står inne i et tomt rom, rommet er helt tomt, bortsett fra et knust speil og en spillemaskin som står i et hjørne. Du orker ikke se deg i speilet, men du finner en krone på gulvet og tenker at kanskje du har flaks. Du putter krona på automaten, og trekker i spaken. Plutselig føles det ut som om du er i alle rommene samtidig, du står foran et speil.

Speilet reflekterer deg selv sånn som du ser deg selv. Du står lenge og ser inn i speilet, du tuller og gjør deg til. Etter en stund går du ut av huset, du befinner deg i armene til din elskede med familie og venner over alt rundt deg.

Du kan aldri gå helt ut av huset. Det følger deg rundt hvor enn du går...